Hjelp en gammel dame over veien med et kraftig spark bak

En gammel dame skal over veien.

I en gruppe (godt) voksne studenter genererer diskusjonen om blogg som formidlingsform både idéer til gode innlegg og flotte muligheter for faglig meningsutveksling, samt svette håndflater og hjertebank. Vi lar oss likevel forføre, og oppretter en seriøs blogg som skal representere oss som reflekterende fagpersoner, men håper for all del at ingen leser den..
Et virtuelt paradoks.
Er jeg redd for terningkast 1? Kan jeg bli stemt ut av de andre bloggerne? Blir jeg gjort til latter foran hele bloggernasjonen?

I faget Ledelse i skolen ved HiNT (tilsvarende nivå 1 i Master i skoleledelse) leker noen forelesere visstnok med tanken på å få studentene til å skrive kronikker. Ikke nødvendigvis for å sende de til landets største aviser med en gang, men som en øvelse i meningsytring. Skoleledere er en nokså fraværende gruppe i den offentlige skoledebatten. Det betyr ikke at dette er en yrkesgruppe uten meninger. Langt i fra! Skoleledere burde i mye større grad være med å prege dagsorden. Aktive skoleledere vil kunne bidra til å balansere og gi tyngde til det som ofte er innlegg og debatter uten virkelig "inside information".

Men så var det denne gamle damen som skulle over veien da. Hun kommer seg forsåvidt over ved hjelp av et kraftig spark bak, men noen behagelig opplevelse er det neppe.
Et vennlig dytt og noen oppmuntrende ord underveis kan være bra. Det er ikke flaut om det tar litt tid og hun trenger en arm å støtte seg til. Hun kommer seg over, og hadde kanskje til og med en fin tur?